Henrik Ibsens skrifter

Kristiania Norske Theater ble slått konkurs i juli 1862, og selv om skuespillerne på egen risiko klarte å holde teaterdriften gående også i sesongen 1862/63, var det økonomisk usikkert å innstudere nye stykker og dermed liten sjanse for at Kjærlighedens Komedie kunne oppføres ved Ibsens tidligere teater. Også ved Det norske Theater i Bergen var økonomien på dette tidspunkt meget vanskelig, og der måtte driften innstille i mai 1863 (Blanc 1884, 329–33). Under slike forhold var det neppe særlig aktuelt for noen av teatrene å innøve nye stykker. Våren 1863 ble Kristiania Norske Theater og Christiania Theater slått sammen til ett.

I en notis i Illustreret Nyhedsblad 25. januar 1863, der det ble opplyst at Ibsen fra nyttår var tilknyttet Christiania Theater som artistisk konsulent, ble det også varslet at Kjærlighedens Komedie «paa samme Theater med det Første [vil] komme til Opførelse» (Anonym 1863b). Ibsen hadde nå et berettiget håp om at stykket kunne oppføres i hovedstaden. I tillegg forsøkte han å få det antatt i Trondheim. I et brev av 8. januar 1863 til direksjonen ved Throndhjems Theater opplyser han at «Stykket om kort Tid kommer til Opførelse paa Christiania Theater og muligens ogsaa paa det norske». Han tilbyr teateret Kjærlighedens Komedie mot «et Forfatterhonorar af 60 (sexti) Sp [spesidaler], der bliver at udbetale umiddelbart efter Første Forestilling». Ibsens krav var lavt sammenlignet med honorarreglene ved Christiania Theater, der man for et helaftens originalt stykke normalt betalte 75 spesidaler, fem prosent av bruttoinntekten av de åtte første forestillingene og et tilleggshonorar for forestillinger ut over dette antallet. Kristiania Norske Theater honorerte til sammenligning med 12,5 prosent av billettinntektene ved de fire første forestillingene (jf. kommentar til brev til Throndhjems Theater 8. januar 1863 ). Ved et positivt svar tilbød Ibsen seg også å sørge for at «den til samme [Skuespil] hersteds komponerede og arrangerede Musik uden yderligere Udgift for Theatret blive Direktionen tilstillet». Denne musikken er i dag ukjent, men kapellmesteren ved Christiania Theater, Paolo Sperati, kan ha komponert og/eller arrangert den nødvendige musikken (bl.a. til sangene i stykket) før det ble bestemt at Kjærlighedens Komedie likevel ikke skulle oppføres i Kristiania. Throndhjems Theater refuserte stykket.

Holdningen i hovedstaden var kanskje mer velvillig. Susanna Ibsens fetter, politikeren Ludvig Daae, skrev i sin politiske dagbok for 26. desember 1862: «Ibsen har faaet sin Komedie færdig. Han faar 100 Spdl. derfor af Nyhedsbladet og haaber at faae 300 Sp. af Theatret» (L. Daae 1934–71, b. 1, 187). Styrelederen ved Christiania Theater, advokat Bernhard Dunker, var i utgangspunktet positivt innstilt. Fra et middagsselskap hos Ketil M.J. Motzfeldt i begynnelsen av januar 1863 refererer Daae: «Ibsens ny Stykke blev rost som godt i alt Smaat, og daarligt i alt Stort, men Dunker vilde gjøre sit Bedste for at bringe det paa Scenen snarest muligt» (1934–71, b. 1, 192).

Til tross for slike meldinger, og selv om Ibsen hadde mottatt 30 spesidaler i forskudd på honoraret for oppførelsen, ble det likevel ingen oppførelse ved Christiania Theater i 1863 (NBO TS ark A2 27). Året etter henvendte Ibsen seg til teaterdireksjonen og anmodet om at forskuddet «maa henstaae urefunderet indtil det kan indeholdes i Honorar for det første nye Stykke af ham, der antages til Opførelse». Han fikk ikke sitt ønske oppfylt (Anker 1956b, 148).

I 1865 overtok Bjørnstjerne Bjørnson stillingen som kunstnerisk leder ved Christiania Theater. Han vurderte dette året å oppføre Kjærlighedens Komedie, men lot planene fare fordi han ikke fant stykket idealistisk nok. I brev til Ibsen 4. oktober 1865 skriver han:

Det skulle gå et tiår før Kjærlighedens Komedie kom til å gå over scenen – og da var det kan hende ikke den første versjonen, men den lett reviderte teksten i annen utgave (1866) som lå til grunn for oppførelsen. Etter urolige år ved de ulike Kristiania-teatrene hadde en gruppe skuespillere ved Christiania Theater fra 1. mars 1870 sagt opp sine stillinger og dannet Møllergadens Theater under Bjørnstjerne Bjørnsons ledelse. Sommeren 1870 var Christiania Theater på konkursens rand, men teaterdriften ble likevel videreført. Formann for teaterdireksjonen, Jens Peter Andresen, henvendte seg i mai 1870 til Ibsen for å få ham til å overta en direktørstilling ved teateret, men dette avslo Ibsen. Litteraten Hartvig Lassen ble i januar 1872 ansatt som artistisk konsulent, og skuespiller Andreas H. Isachsen, bekjent av Ibsen fra Grimstad og senere Kristiania, skulle bistå med sceneinstruksjonen. Ibsen henvendte seg i brev av 24. oktober 1872 til Lassen med forespørsel om Kjærlighedens Komedie nå kunne oppføres ved teateret.

Til sin forlegger Hegel skriver Ibsen 20. november samme år: «‹Kærlighedens komedie› er antaget til opførelse på Kristiania theater, hvor det vil blive givet i den nærmeste fremtid.» Og i brev av 16. desember 1872 til instruktøren Andreas Isachsen gir Ibsen råd om hvordan skuespillerne burde forholde seg til stykket. Særlig la han vekt på at samspillet måtte komme til uttrykk «i en anstændig form». Til sin svoger og forretningsfører J.H. Thoresen sendte Ibsen 30. desember en fullmakt til «at hæve og kvittere for det mig ved Kristiania theater tilkommende honorar for ‹Kærlighedens Komedie›».

Men oppførelsen lot fortsatt vente på seg. I 1873 ble den svenske instruktøren og teatermannen Ludvig Josephson ansatt som ny direktør ved Christiania Theater. Som åpningsforestilling satte han opp Bjørnsons Maria Stuart i Skotland, med premiere 5. mars. Dette stykket, som var utgitt året etter Kjærlighedens Komedie, hadde også vært oppført ved teateret i mars 1867.

Ibsens tålmodighet var nå på bristepunktet. Han sendte 29. april 1873 et (nå tapt) brev til teaterledelsen der han gav uttrykk for at han ventet en snarlig oppførelse av sitt stykke. I et bevart utkast til svar skriver Lassen at teaterinterne forhold og sykdom blant personalet hadde vært årsak til utsettelsen. Direksjonen behandlet Lassens utkast og formulerte i et møte 19. mai 1873 et konsept til svar. Her nevnes at det hadde vært uklarheter med hensyn til når stykket skulle oppføres, dessuten hadde sykdom gjort nye innstuderinger vanskelig. Teaterdireksjonen understreket at utsettelsen ikke innebar noen «extraordinær Tilsidesættelse», og sa at den ønsket stykket spilt i den beste del av teatersesongen – enten ved slutten av høstsesongen eller begynnelsen av vårsesongen. Hvis intet uforutsett skulle inntreffe, lovet direksjonen å sette opp Kjærlighedens Komedie høsten 1873 – «i Oktober eller maaske snarere i November» (NBO TS ark A2 28).

Det ser ut til at Hartvig Lassen, daværende artistisk konsulent ved Christiania Theater, kan ha oppfattet stykket like mye som et lesedrama som et scenedrama, noe som kanskje har sammenheng med tekstens glitrende språk og versifikasjon. I forbindelse med den planlagte oppførelsen av stykket skrev Lassen 2. november 1872 til Ibsen:

Fremførelsen av stykket krever en del musikk. Det gjelder korsangen i åpningen av første akt; sang fra en båt ute på fjorden i slutten av første akt; innledningen til annen akt (sangen «Velkommen i vort, de Forlovedes, Lag»); innledningen til tredje akt («Pianofortespil og Sang»); den senere del av tredje akt (frøken Skjære synger «Ach Du lieber Augustin»); korsang kort før slutten av tredje akt, idet studentene forlater stedet; og endelig slutten av tredje akt, der det spilles opp til dans ved pianoet og man samtidig kan høre sangen «Og har jeg end sejlet min Skude paa Grund». Som nevnt kan Paolo Sperati opprinnelig ha komponert musikk til den påtenkte oppførelsen i 1863, men denne musikken er ikke bevart. Ved førsteoppførelsen i 1873 angav teaterplakaten at man som aktforspill benyttet ouverturen til Peter Joseph Lindpaintners opera Kunst og Kjærlighed (eg. operaen Das Christusbild oder Kunstsinn und Liebe, 1816), Felix Mendelssohn-Bartholdys «Lieder ohne Worte», arrangert for orkester, og valsen «Fantasiebilder» av Johann Strauss d.y. (op. 64, 1849). Johan Hennum, som på dette tidspunkt var kapellmester ved Christiania Theater, skal ha komponert musikken til selve stykket. Så langt vi vet, er ikke denne musikken bevart, bortsett fra den mulighet at sangen «Velkommen i vort, de Forlovedes, Lag» (NBO NMS Mus ms 9048a:718) er Hennums melodi. Melodien til «Jeg spiler min Vinge» er komponert av Arnold E. Jacobsen (NBO NMS Mus ms 493:43; Jacobsen er ukjent for utgiverne). Hennums musikk har trolig vært benyttet ved oppførelser av stykket så lenge han var kapellmester (frem til 1894). Det finnes også manuskripter («Jeg spiler min Vinge» og «Velkommen i vort, de Forlovedes, Lag») ført i pennen av Johan Halvorsen (NBO NMS Mus ms 8362:642). Melodiene er de samme som i NBO NMS Mus ms 9048a:718 og 493:43.Ved førsteoppførelsen på Bergens Nationale Scene seks år senere (31. oktober 1879) var deler av musikken komponert av teaterets danske kapellmester Emil Kortoe (TarkUiB DNS nr. 156nn). Kortoes «Falks Sang af ‹Kjærlighedens Komedie›» ble utgitt i København 1893. Hans musikk kan også ha vært benyttet da August Lindbergs teaterselskap oppførte Kjærlighedens Komedie i Trondheim i desember 1895. Til en senere oppførelse av stykket ved Kongl. Dramatiska Theatern (1889) var musikken komponert av Emil Sjögren.

Ifølge Ibsens kontrakt med teateret skulle de inntekter fra første spillekveld som oversteg 300 spesidaler, tilfalle Ibsen som forfatterhonorar. I en annonse i Morgenbladet 21. oktober 1873 ble det derfor opplyst at det til denne forestillingen ikke var anledning til å benytte fribilletter. Inntektene av urpremieren ble 241 spesidaler 58 skilling (NBO TS ark A2 193). Den 26. november kvitterte imidlertid Ibsens svoger og forretningsfører J.H. Thoresen for å ha mottatt det garanterte minstehonorar på 300 spesidaler.

Etter avslutning av sesongen 1873/74 mottok Ibsen et ekstra honorar fra Christiania Theater på 200 spesidaler. Teateret hadde på dette tidspunkt «en Kassebeholdning stor Spd 533 – 37 ½». I «Indberetning om Theatrets Virksomhed og Forfatning i Theateraaret 1873–74» meddelte direksjonen at overskuddet var disponert slik at Bjørnson og Ibsen hver mottok 200 spesidaler «som et Tillægshonorar fra Theatrets Side for de af deres Stykker det i de sidste Aar har ladet opføre» (NBO TS ark A2 28).

Premiereforestillingen var ikke helt utsolgt. Teateret disponerte 900 plasser, og det var solgt 585 billetter. Halvparten av publikum var samlet på «Parquet» og «1ste Logerad», de dyreste plassene. I den billigere «3die Logerad» befant det seg færrest publikummere (NBO TS ark A2 143). I Aftenbladets anmeldelse etter premieren het det at «parkettet var […] fuldt og Logerne ret godt besatte» (Anonym 1873a).

Oppførelsen ble godt mottatt av publikum. Dagbladets anonyme anmelder skrev om «denne i flere Henseender interessante Forestilling» at «Udførelsen fra de Spillendes Side ikke mindre end selve Stykket vakte det livligste Bifald» (Anonym 1873c). Aftenbladet trakk frem den «stadige Livlighed og det Bifald, som ofte brød løs» (Anonym 1873a), mens Aftenposten oppsummerte med å si at «Stykket maa betegnes som helt igjennem meget underholdende, ja som ligefrem morsomt» (Anonym 1873b). Laura Gundersen opplevde en særskilt fremkallelse for sitt «geniale» spill som Svanhild (Anonym 1873c).

Noen av anmeldelsene viste til at stykket ved utgivelsen var blitt oppfattet som et lesedrama, og man mente dette kunne være årsak til at Ibsen tidligere hadde hatt problemer med å få skuespillet oppført. Anmelderen i Morgenbladet konstaterte blant annet at oppførelsen viste at «Stykkets fordelagtige Egenskaber paa Scenen træder frem med en saa betydelig Virkning, at dets mindre heldige Sider træder i Skygge og halvveis glemmes» (Anonym 1873d). Videre kommenterte han: